Når lykken er bedre enn forstanden
BEO kjøber ID 19
I vår familie har vi alltid hatt stor glede av Citroën – siden 1973 har det alltid vært minst én Citroën i bilparken, og det har sannelig blitt 18 stykker opp gjennom årene. De fleste har vært bruksbiler som har kommet og gått, men det har også vært tre veteranbiler blant disse 18.
Helt fra jeg var liten likte jeg den fine bilen som politifullmektig Maigret ble kjørt rundt i på Detektimen. Etter at jeg ble voksen ble lysten egentlig bare større og større, og i 1996 ga jeg etter for en impuls etter å ha sett en annonse i Aftenposten og slo til på en 1941 modell B 11 Sport som var restaurert og etter sigende noenlunde feilfri.
Jeg tilhører ikke de store mekanikere, nøyer meg helst med å åpne panseret og kikke betydningsfullt nedi der, for så å riste på hodet og sukke tungt. Men som overskriften sier, så har lykken vært bedre enn forstanden i hele mitt veteranvognliv, både når det gjelder Citroën og veteranbiler av mer perifere merker. Å kjøpe optimistiske 10-års restaureringsprosjekter er altså ikke helt min stil.
B 11’en var en artig og grei bil og den var min første veteranbil. Ulempen var vel helst at den var litt for ”gammel” for meg, og i forhold til mitt kjøretemperament ble den noe treg å reise på langtur med. Så jeg anskaffet en større familiebil av tysk opprinnelse til de lengre turene, og noe senere ble B 11 solgt til en hyggelig kar fra Notodden.
Men det var jo fortsatt både ønskelig og nødvendig å ha en gammel Citroën i stallen, og da jeg en dag i februar 2006 kikket litt på internett fant jeg plutselig en 1967 modell til salgs. Den ble avertert som DS 19 Pallas, men det ble også opplyst at den var ”ombygd til Pallas”. Siden denne befant seg i nærheten av meg sånn rent geografisk, så ble det lett å ta en liten tur for å se nærmere på den.
Min måte å kjøpe bil på er å gå rundt bilen to ganger, kikke oppi motoren og nikke, se over interiør og bagasjerom, og så slå til. Så også denne gangen. Det var jo ikke stort jeg visste om alle D-modellenes fallgruber, for eksempel med tanke på rust og lignende festligheter. Men også denne gangen var da lykken bedre enn forstanden!
Det viste seg at bilen var en ID 19 Luxe, kjøpt ny på Ørsta i juni 1967. Det viste seg etter hvert at det var nok mange D-modeller som hadde vært donorer for å få dette til å bli en kjørbar bil – minst 4 forskjellige, tenker jeg. Men den var pent restaurert, gikk fint og var jo deilig å kjøre.
Jeg merket meg ganske fort at temperaturmåleren for kjølevannet lå helt opp mot det røde feltet når bilen ble varm. Det tok jeg ikke så tungt, siden slike målere naturligvis kan være noe upresise. Men jeg skulle bli klokere etter hvert…
På sommeren 2006 ble ID’en påmeldt til et veteranløp i Ringkøbing, hvor vi reiste sammen med en hel gruppe andre veteranbilister fra Sørlandet. Og det ble en riktig fin tur, i det store og hele. Temperaturmåleren var fortsatt opp mot det røde feltet, og på langturen fra Hirtshals til Ringkøbing havnet nåla langt inne på det røde feltet. Men pytt pytt!
Neste morgen startet løpet, og da vi hadde kjørt en stund begynte det å ryke. Ganske mye også, i grunnen, og vi ble enige om at nå koker den, det er visst best å stanse og få på noe vann. Som sagt, så gjort – vi havnet utenfor en privatbolig hvor det for øvrig sto en Xantia i carporten og en huseier i hagen. Jeg tasset ut av bilen, åpnet panseret og skrudde hurtig og bestemt av lokket på radiatoren med lommetørkleet som gryteklut. Stadig mer røyk, eller rettere sagt damp. Noe vann kunne jeg ikke se.
Ved hjelp av den hyggelige dansken vi hadde parkert hos, og ikke minst hans hageslange, fikk vi fylt radiatoren til topps. Dermed kjørte vi videre, denne gang med betydelig større oppmerksomhet rettet mot temperaturmåleren. Pila skvatt igjen opp mot det røde feltet, men noe mer skjedde ikke. Løpet ble gjennomført i god stil, dog uten noen premier.
På hjemveien skulle vi stanse et sted for å fylle bensin, og jeg fant da ut at jeg kunne jo like gjerne se etter at alt var i orden i radiatoren. Denne gangen var det faktisk vann i den, og mesteparten av det fant veien til værs (hvor jeg dessverre sto i veien…) Varmt var det også! Men vi fikk på friskt vann og kom oss greit hjem. Og så var det bare å begynne å demontere radiatoren – trodde jeg.
Jeg startet med å åpne dette trekket med glidelås som står foran radiatoren, og hva så jeg der? Jo, hele luftinntaket, hele rommet inni dette trekket og nedover, var stappet fullt med sammenkrøllede aviser, så det var helt tett. Dermed var det bare å tømme ut alt søppelet og få kassert det (noe var til og med blitt litt svidd i kantene) – og etter det var nåla på temperaturmåleren aldri i nærheten av det røde feltet! Selv ikke da vi året etter kjørte i 17. maitog gjennom Kristiansand sentrum i gangfart, ble bilen varmere enn ønskelig. Andre veteraner boblet og dampet, men ikke vår!
Noen andre småting var det også å fikse på, blant annet var den treg å starte når den var varm. Her fikk jeg god hjelp på DS/ID-forum og lærte igjen noe nytt, nemlig at det finnes en slange under forgasseren som helst bør være åpen… Det hjalp!
Sommeren 2007 var vi på nytt i Danmark, i spissen for 19 veteranbiler i mer eller mindre samlet flokk på vei til løp i Thisted. Det var også en fin tur, og den forløp helt uten bekymringer og økt puls eller blodtrykk. Det var bare litt spennende (både da og alltid, så lenge jeg hadde bilen) om starteren slo inn. Det gjorde den nemlig ikke hver gang. Snarere tvert om. Og særlig, naturligvis, dersom det en sjelden gang var behov for en kjapp start, kunne man være helt sikker på at det måtte trykkes riktig mange ganger på startknappen før det skjedde noe.
Ja ja, det var i alle fall en grei bil som vi hadde stor glede av. Og om den en dag ikke ville starte, så hadde vi jo den gamle tyske (som alltid starter og aldri ”feiler” noe som helst) som varamann på veteranarrangementer.
Men så reiste vi på ferie i august 2007 og da vi kom hjem og jeg sjekket diverse Citroën-nettsteder, oppdaget jeg at min Citroën-venn Robert hadde lagt ut sin blå CX for salg. Den hadde jeg i grunnen misunt ham helt siden han kjøpte den i Frankrike og kjørte den hjem… så jeg sendte en mail med teksten ”Solgt!” og så ble det bare til å selge ID’en. Det er jo (synes jeg, i alle fall) grenser for hvor mange gamlinger en kan ha, og en kan bare kjøre med en om gangen uansett, så det fikk bli slik. Og den gamle tyske hadde jeg ingen tanker om å selge, der og da.
Her ble det altså en ny kjøpsmetode, slå til på grunnlag av bilder på internett – og så ble det anledning til å se hva jeg hadde kjøpt når den skulle hentes i Oslo. Men jeg ble ikke skuffet. Riktignok sier jo et gammelt ord at ”et bilde kan lyve mer enn tusen ord” – men i dette tilfellet var det den pure sannhet som ble fortalt. Og med CX’en fikk jeg frisket opp minner fra mine yngre dager, da jeg hadde to slike som ”hverdagsbiler”.
Så la jeg da ut ID’en på nettet og det kom mange henvendelser. De fleste var nok bare nysgjerrige, til dels masete. En interessent var jeg temmelig sikker på at var seriøs, men han bestemte seg og ombestemte seg frem og tilbake. Det kan bli litt anstrengende for en stakkars selger som på den ene side skal være høflig og elskverdig for ikke å ødelegge et mulig salg, og som på den annen side var uhyre sterkt fristet til å fortelle den vankelmodige kjøper nøyaktig hva jeg mente om ham. Men så dukket det opp en hyggelig kar fra Kongsberg. Han kom med toget til Kristiansand og skulle se bilen. Jeg tok det jo som et godt tegn at han kom med toget, for da hadde han kanskje tenkt å kjøre ID hjem igjen?
Kjøperen gikk på med freidig mot og åpnet luker jeg ikke en gang visste at eksisterte (inne i de bakre hjulhusene). Han sa at man aldri måtte kjøpe D-modell uten å sjekke der, for hvis det var rust i bilen, så var det i hvertfall rust på disse stedene. Jeg ble jo litt svett, men igjen viste det seg at lykken hadde vært bedre enn forstanden. Rust var der lite eller ingenting av, så det ut til, og stemningen ble bedre og bedre.
Sluttreplikken ble da følgende ”Jeg tror jeg må ha denne med meg heim” – og dermed var min karriere som ID-eier slutt, for denne gang. Men lysten er der stadig, så hvem vet, hvis det dukker opp noe? Da vet jeg i alle fall hvor jeg skal kikke etter rust…
Til slutt – ”den gamle tyske” ble solgt sommeren 2009 til fordel for en litt nyere tysker uten tak. Forandring fryder!
BEO
Helt fra jeg var liten likte jeg den fine bilen som politifullmektig Maigret ble kjørt rundt i på Detektimen. Etter at jeg ble voksen ble lysten egentlig bare større og større, og i 1996 ga jeg etter for en impuls etter å ha sett en annonse i Aftenposten og slo til på en 1941 modell B 11 Sport som var restaurert og etter sigende noenlunde feilfri.
Jeg tilhører ikke de store mekanikere, nøyer meg helst med å åpne panseret og kikke betydningsfullt nedi der, for så å riste på hodet og sukke tungt. Men som overskriften sier, så har lykken vært bedre enn forstanden i hele mitt veteranvognliv, både når det gjelder Citroën og veteranbiler av mer perifere merker. Å kjøpe optimistiske 10-års restaureringsprosjekter er altså ikke helt min stil.
B 11’en var en artig og grei bil og den var min første veteranbil. Ulempen var vel helst at den var litt for ”gammel” for meg, og i forhold til mitt kjøretemperament ble den noe treg å reise på langtur med. Så jeg anskaffet en større familiebil av tysk opprinnelse til de lengre turene, og noe senere ble B 11 solgt til en hyggelig kar fra Notodden.
Men det var jo fortsatt både ønskelig og nødvendig å ha en gammel Citroën i stallen, og da jeg en dag i februar 2006 kikket litt på internett fant jeg plutselig en 1967 modell til salgs. Den ble avertert som DS 19 Pallas, men det ble også opplyst at den var ”ombygd til Pallas”. Siden denne befant seg i nærheten av meg sånn rent geografisk, så ble det lett å ta en liten tur for å se nærmere på den.
Min måte å kjøpe bil på er å gå rundt bilen to ganger, kikke oppi motoren og nikke, se over interiør og bagasjerom, og så slå til. Så også denne gangen. Det var jo ikke stort jeg visste om alle D-modellenes fallgruber, for eksempel med tanke på rust og lignende festligheter. Men også denne gangen var da lykken bedre enn forstanden!
Det viste seg at bilen var en ID 19 Luxe, kjøpt ny på Ørsta i juni 1967. Det viste seg etter hvert at det var nok mange D-modeller som hadde vært donorer for å få dette til å bli en kjørbar bil – minst 4 forskjellige, tenker jeg. Men den var pent restaurert, gikk fint og var jo deilig å kjøre.
Jeg merket meg ganske fort at temperaturmåleren for kjølevannet lå helt opp mot det røde feltet når bilen ble varm. Det tok jeg ikke så tungt, siden slike målere naturligvis kan være noe upresise. Men jeg skulle bli klokere etter hvert…
På sommeren 2006 ble ID’en påmeldt til et veteranløp i Ringkøbing, hvor vi reiste sammen med en hel gruppe andre veteranbilister fra Sørlandet. Og det ble en riktig fin tur, i det store og hele. Temperaturmåleren var fortsatt opp mot det røde feltet, og på langturen fra Hirtshals til Ringkøbing havnet nåla langt inne på det røde feltet. Men pytt pytt!
Neste morgen startet løpet, og da vi hadde kjørt en stund begynte det å ryke. Ganske mye også, i grunnen, og vi ble enige om at nå koker den, det er visst best å stanse og få på noe vann. Som sagt, så gjort – vi havnet utenfor en privatbolig hvor det for øvrig sto en Xantia i carporten og en huseier i hagen. Jeg tasset ut av bilen, åpnet panseret og skrudde hurtig og bestemt av lokket på radiatoren med lommetørkleet som gryteklut. Stadig mer røyk, eller rettere sagt damp. Noe vann kunne jeg ikke se.
Ved hjelp av den hyggelige dansken vi hadde parkert hos, og ikke minst hans hageslange, fikk vi fylt radiatoren til topps. Dermed kjørte vi videre, denne gang med betydelig større oppmerksomhet rettet mot temperaturmåleren. Pila skvatt igjen opp mot det røde feltet, men noe mer skjedde ikke. Løpet ble gjennomført i god stil, dog uten noen premier.
På hjemveien skulle vi stanse et sted for å fylle bensin, og jeg fant da ut at jeg kunne jo like gjerne se etter at alt var i orden i radiatoren. Denne gangen var det faktisk vann i den, og mesteparten av det fant veien til værs (hvor jeg dessverre sto i veien…) Varmt var det også! Men vi fikk på friskt vann og kom oss greit hjem. Og så var det bare å begynne å demontere radiatoren – trodde jeg.
Jeg startet med å åpne dette trekket med glidelås som står foran radiatoren, og hva så jeg der? Jo, hele luftinntaket, hele rommet inni dette trekket og nedover, var stappet fullt med sammenkrøllede aviser, så det var helt tett. Dermed var det bare å tømme ut alt søppelet og få kassert det (noe var til og med blitt litt svidd i kantene) – og etter det var nåla på temperaturmåleren aldri i nærheten av det røde feltet! Selv ikke da vi året etter kjørte i 17. maitog gjennom Kristiansand sentrum i gangfart, ble bilen varmere enn ønskelig. Andre veteraner boblet og dampet, men ikke vår!
Noen andre småting var det også å fikse på, blant annet var den treg å starte når den var varm. Her fikk jeg god hjelp på DS/ID-forum og lærte igjen noe nytt, nemlig at det finnes en slange under forgasseren som helst bør være åpen… Det hjalp!
Sommeren 2007 var vi på nytt i Danmark, i spissen for 19 veteranbiler i mer eller mindre samlet flokk på vei til løp i Thisted. Det var også en fin tur, og den forløp helt uten bekymringer og økt puls eller blodtrykk. Det var bare litt spennende (både da og alltid, så lenge jeg hadde bilen) om starteren slo inn. Det gjorde den nemlig ikke hver gang. Snarere tvert om. Og særlig, naturligvis, dersom det en sjelden gang var behov for en kjapp start, kunne man være helt sikker på at det måtte trykkes riktig mange ganger på startknappen før det skjedde noe.
Ja ja, det var i alle fall en grei bil som vi hadde stor glede av. Og om den en dag ikke ville starte, så hadde vi jo den gamle tyske (som alltid starter og aldri ”feiler” noe som helst) som varamann på veteranarrangementer.
Men så reiste vi på ferie i august 2007 og da vi kom hjem og jeg sjekket diverse Citroën-nettsteder, oppdaget jeg at min Citroën-venn Robert hadde lagt ut sin blå CX for salg. Den hadde jeg i grunnen misunt ham helt siden han kjøpte den i Frankrike og kjørte den hjem… så jeg sendte en mail med teksten ”Solgt!” og så ble det bare til å selge ID’en. Det er jo (synes jeg, i alle fall) grenser for hvor mange gamlinger en kan ha, og en kan bare kjøre med en om gangen uansett, så det fikk bli slik. Og den gamle tyske hadde jeg ingen tanker om å selge, der og da.
Her ble det altså en ny kjøpsmetode, slå til på grunnlag av bilder på internett – og så ble det anledning til å se hva jeg hadde kjøpt når den skulle hentes i Oslo. Men jeg ble ikke skuffet. Riktignok sier jo et gammelt ord at ”et bilde kan lyve mer enn tusen ord” – men i dette tilfellet var det den pure sannhet som ble fortalt. Og med CX’en fikk jeg frisket opp minner fra mine yngre dager, da jeg hadde to slike som ”hverdagsbiler”.
Så la jeg da ut ID’en på nettet og det kom mange henvendelser. De fleste var nok bare nysgjerrige, til dels masete. En interessent var jeg temmelig sikker på at var seriøs, men han bestemte seg og ombestemte seg frem og tilbake. Det kan bli litt anstrengende for en stakkars selger som på den ene side skal være høflig og elskverdig for ikke å ødelegge et mulig salg, og som på den annen side var uhyre sterkt fristet til å fortelle den vankelmodige kjøper nøyaktig hva jeg mente om ham. Men så dukket det opp en hyggelig kar fra Kongsberg. Han kom med toget til Kristiansand og skulle se bilen. Jeg tok det jo som et godt tegn at han kom med toget, for da hadde han kanskje tenkt å kjøre ID hjem igjen?
Kjøperen gikk på med freidig mot og åpnet luker jeg ikke en gang visste at eksisterte (inne i de bakre hjulhusene). Han sa at man aldri måtte kjøpe D-modell uten å sjekke der, for hvis det var rust i bilen, så var det i hvertfall rust på disse stedene. Jeg ble jo litt svett, men igjen viste det seg at lykken hadde vært bedre enn forstanden. Rust var der lite eller ingenting av, så det ut til, og stemningen ble bedre og bedre.
Sluttreplikken ble da følgende ”Jeg tror jeg må ha denne med meg heim” – og dermed var min karriere som ID-eier slutt, for denne gang. Men lysten er der stadig, så hvem vet, hvis det dukker opp noe? Da vet jeg i alle fall hvor jeg skal kikke etter rust…
Til slutt – ”den gamle tyske” ble solgt sommeren 2009 til fordel for en litt nyere tysker uten tak. Forandring fryder!
BEO